en gullighter. Hun følger mitt blikk fra henne til den kostbare lighteren. Hun smiler. ? Den er min fars. Han tror at han har mistet den. En dag finner jeg den til ham, og gjør ham glad. Det skjer ikke ofte

Ommubeiggi ser skjelmsk ertende på ham. Med et blink i øyet sier han. ? Jeg fikk vite at det er farlig og livssvekkende å røke. Så da jeg var 99 holdt jeg opp. Og la pipene vekk. Det er nok derfor jeg [...] utallige levende lys. Pakker ligger ved treets fot. Julemiddagen er klar. Svineribben og surkålet. Og fars hjemmebryggede øl med den gode smaken. I dag er juletre, pynt og julegaver handelsvarer. Sinkbaljen

Herfra dro hun ut for å søke tjeneste. Herfra reiste hun til et fremmed land, og til møtet med min far. Uten dette var jeg ikke til. Her er mine røtter. Mitt sted på jorden. Brått hører jeg en stemme.

eftir at læknin hevði tikið eitt sjó­mans­tak við ommu, klappaði hann henni á herðarnar og segði, “Far tú bara heim aftur til Norðradals og ar­beið. Tú ert sterk sum ein miðal­maður!” Og júst sum omma bleiv [...] Myrkt var inni, og tá ið gumman kom inn í kamarið, byrjaði hon at rópa av ræðslu, “Á Jesus, Erlot!!! Far ikki út um vindeygað!!!!!” Ímeðan gumman var um at svíma av ræðslu, stóðu systk­ini í onkrum avkróki

nevniliga sannførd um, at hendan uppgávan og tænastan er nógv meir umfatandi og týðandi, enn nógv geva sær far um. Umframt regluligu heilsukanningarnar, hevur ein heilsufrøðingur ein avgerandi leiklut, tá tað ræður

um at broyta útrokningarhátt fyri kommunuval, men tað hevur samstundis týdning, at vit geva okkum far um, hvussu útrokningarhátturin, sum brúktur verður, ávirkar umboðanina av fólkinum. Tí tað er rætt

Danmark: Claus Beck Nielsen, Selvmordsaktionen / Thomas Boberg, Livsstil Noreg: Edvard Hoen, Mors og fars historie / Øivind Hånes, Pirolene i Benidorm Svøríki: Lotta Lotass, Skymning / Göran Sonnevi, Oceanen

livandi verur – til dømis menniskjað – hava eina verjuskipan. Djóralæknarnir vita, at fiskaflak, kjøt, fars og annar matur hava onga verjuskipan. Til dømis er malið kjøt, ið verður dálkað bara við nøkrum fáum

eginleiki hjá børnum. Børn eru øgiliga økonomisk, tá tey tekna. Tey gera skjótt av og geva sær ikki far um, hvussu armarnir eru festir at kroppinum í veruleikanum. Mín áhugi liggur í hesum sama; at fortelja

millumtjóða felagsskapum, hevur darvað menningini av føroyska samfelagnum meira, enn hvat vit geva okkum far um. Og nú eru vit komin at mørkum. Komandi tíðin fer at vera merkt av stórari óvissu. Onkur kundi freistast