Jeg kjenner henne ikke. Hun kan ikke være mer enn 14?15 år. Hun er liten og spinkel. Hennes styggpene fascinerende ansikt domineres av en stor blodrødmalet munn, og tykke lag av blåsminke under øynene. Kinnene er hvitpudrete. I ører og nese har hun små uekte perler. I det mørkblonde håret er to brede, farvete striper. Den ene kullsort. Den annen skrikende rød.
Hun har en mørk, utringet jumper under en vid, tykk gråbrun jakke. Jakken har et skittenhvit, rufsete skinn rundt hals, armledd og nederste kant. Den blekgrønne cowboybuksen sitter som limt fast på den smale skikkelsen (hvordan får hun den på seg?). Buksen er lappete. Den har lange istykkerrevne frynser nederst. De storte støvlene ser nye ut. De er klumpete, med flere tommer tykke såler og ekstremt høye heler. Det må kjennes som å gå på stylter.
Hun drikker cola, og pirker med gaffelen i en tallerken med chips. Hun spiser en, og skyver tallerkenen vekk. I den andre hånden har hun en sigarett. Hun holder den affektert mellom tommel og pekefinger. Hun tar et drag av den, som en som ikke er vant til å røke, og lar den så brenne ut.
Hun tar frem en ny sigarett, og tenner den med en gullighter. Hun følger mitt blikk fra henne til den kostbare lighteren. Hun smiler.
? Den er min fars. Han tror at han har mistet den. En dag finner jeg den til ham, og gjør ham glad. Det skjer ikke ofte.
Hun ser skrått opp på meg..
? Jeg er den fortapte datter. Jeg er alt det dere ikke er.
? Vi?
? Mine foreldres generasjon. Din generasjon. Dere pene, veltilpassede, utadmoralske mennesker. Med den rette fasade. Som vet å oppføre seg korrekt. Som har rett. Og som dømmer meg. Uten å kjenne meg. Uten å vite hvem jeg er, eller hvordan jeg er. Dere ser min fasade, og har øyeblikkelig plassert meg blant de håpløse.
? Din fasade. Er den bare for å provosere?
Hun rister på hodet.
? Hvorfor forsøke å forklare. Du vil ikke kunne forstå.
? Prøv meg.
? Mitt ytre. Mitt utseende, mine klær, mine handlinger. Og mitt indre. Mine følelser, tanker, refleksjoner. Alt det som tilsammen er meg. Det har intet med provokasjon å gjøre. Det er for min egen skyld. Jeg må vise at jeg er et annet slags menneske. At deres verdier ikke er mine.
Det lyder som et skrik da hun sier.
? Jeg vil ikke være som dere!
? Det er en ekstra intensitet i hennes stemme da hun fortsetter.
? Dere snakker om fred, og fører krig. Dere taler fine ord om miljø, og forurenser mer enn noen generasjon før dere. Dere forteller oss at alle har rett til et godt og trygt liv i kjærlighet, og lar millioner av barn sulte og dø. Dere har ansvaret for mer vold og terror enn noen gang før i menneskenes historie. Dere beretter om en fremtid, og har skapt atombomben til å utslette alt. For første gang så lenge verden har bestått kan menneskene selv utløse dommedag. En dag kommer en ny Hitler, en ny Stalin. Han vil gå til grunne som alle diktatorer gjør det. Men dere har gitt ham våpenet til å ta resten av menneskeheten med sig. Den arv dere etterlater oss er en ødelagt jord, et forurenset hav og dommedag.
? Jeg er ikke dum. Jeg er intelligent. Jeg er ikki umoralsk. Jeg lyver ikke. Jeg ligger ikki med hvem som helst. Jeg drikker meg ikke full på fester, og bruker ikke stoff. Dere kloke voksne ser på meg. Dere ser mine klær, mitt sminkede ansikt, farvene i mitt hår, og tror meg ikke. Men dere ser ikke meg. Dere ser ikke ? vil ikke se ? den Kristin som er redd. Redd for å skulle leve mitt liv i den verden dere har gitt meg.
Allerede før jeg har fullført setningen vet jeg at den er en floskel, som intet betyr.
? Våre politikere gjør sitt beste, sier jeg.
Hennes høye latter er tilintetgjørende.
? Politikere. Det er de som lover den ene dag, og bryter løftene neste dag. De er uten overbevisning. Deres meninger skifter etter hva de til enhver tid tror vil gi flest stemmer. Politikernes sannhet er alltid en løgn.
Et sted på veien tilbake til min bygd stanser jeg bilen. Der er en vakker vinterdag. Sneen ligger hvit og uberørt over markene. Jeg ser fjelltoppene lyse skinnende hvite og rene i solens klare stråler. Jeg ser et blått hav, og en blå himmel med små hvite skyer. Jeg opplever et sjeldent skjønnhetens øyeblikk i livet.
Jeg får ikke Kristin ut av mine tanker. Jeg minnes hennes siste ord til meg.
? Noen ble engang kalt »The lost generation«. Vi er ikke en tapt generation. Vi er den forrådte generasjon.
Jeg ser denne uendelige vakre verden i hvitt og blått som omgir meg. Er vi i ferd med å ødelegge den? Er det ennu tid?
Gjennom Kristin har de som skal overta dømt oss hardt. Vil historien dømme oss på samme måte?
Jeg tror det, og føler meg skyldig.
