Ommubeiggi har knapt tid til dem. Det meste av dagen er han travelt beskjeftiget med tungt gravearbeide i sin have. Arbeidet må gjøres ferdig. Gjestene må vente. Endelig kommer han inn, og setter seg. Vel tilfreds med sitt strev. En journalist spør hvar årsaken kan være til at 100-åringen holder seg så frisk og sterk. Ommubeiggi ser skjelmsk ertende på ham. Med et blink i øyet sier han.
? Jeg fikk vite at det er farlig og livssvekkende å røke. Så da jeg var 99 holdt jeg opp. Og la pipene vekk. Det er nok derfor jeg i fin form er blitt så gammel.
Det er sant, og det er ikke sant. Sant er at han legger pipene bort på sin niognittiende fødselsdag. Men dagen etter tar han dem frem igjen. Nei. Ommubeiggi slutter ikke å røke. Fra sitt femtende år til sitt livs avslutning stapper han med samme inderlige fryd sine velsignede piper. Alltid med den sterkeste tobak som fantes å oppdrive.
105 år ble han. Hver dag til livets siste dag går han flere kilometer til byen for å kjøpe sine to livsnødvendigheter. Tobakken og lokalavisen. Avisen leser han uten briller. Og hans hørsel er inntil døden like god som de unges.
Ikke en eneste time i sitt lange og slitsomme bondeliv er ommubeiggi syk.
Julen hos ommubeiggi. Julen i morfars gård på den svenske side av grensen. Julen i farmors kjøpmannshus. Julen i mine foreldres to værelses leilighet i byen ved Oslofjorden. Alle følger de den samme tradisjon. I god tid før julen ringes inn er det samling rundt stuebordet. Her laves all julepynt. Til treet. Til stue og kjøkken. Også de fleste julegaver er hjemmelavede. De sjeldne kjøpegaver er oftest hårdt tiltrengt klesfornyelse. Annet er det ikke råd til.
Av min barndoms juleforberedelser er det skogsturene jeg elsker høyest. I streng vinterkulde vadende og kavende i meterhøy sne til vi finner den helt riktige julegran. Med sag og øks felles treet, og bringes hjem på vår medbragte kjelke.
Tidlig på barndommes juleaftener inntreffer det jeg avskyr. På kjøkkenet. Nær ved den rødglødende svartovnen står den store sinkbaljen full av såpeskummende vann. I den plasseres jeg. Jeg skrubbes skinnende ren. Jeg tørkes. Håret finkjemmes. Jeg får på mine beste klær. Penklær betyr at jeg må være rolig og lydig så jeg ikke skitner dem til.
Juleaftens eftermiddager overværer små og store gudstjenesten i sognekirken. Uforglemmelig er kirkefarten i morfars bygd. Fra hans gård og gårdene omkring kommer hester og sleder med alt kirkefolket. Det klinger feststemt fra hundrede dombjeller. Mellom trærne skimtes lysene fra alle sledelyktene.
Til sist. Det glade øyeblikk da døren til stuen åpnes. Jeg ser det storslått pyntede juletre stråle i skjæeret fra utallige levende lys. Pakker ligger ved treets fot. Julemiddagen er klar. Svineribben og surkålet. Og fars hjemmebryggede øl med den gode smaken.
I dag er juletre, pynt og julegaver handelsvarer. Sinkbaljen er erstattet av badekaret. Den rødglødende komfyr er byttet ut med elektriske kokeplater. Svineribben er avløst av rastkjøtt. Uten stekeovnsduften fra det raste lammelår er julen ingen jul. I 38 år har rastkjøtt, akvavitt og mørkt øl vært et glitrende høydepunkt i min jul.
Ikke alt er annerledes. I dag som i mine barneår er julen først og sist de glade, forventningsfulle barn. I denne jul er min glede å se min barndoms julefryd gjenspeilet i nye barns øyne.
Denne dag før lille juleaften møter jeg en flokk barn på veien. De stanser meg. De forteller at de snart skal ha julefest. En av de minste smiler skøyeraktig innsmigrende.
? Vil du være vår julenisse?
? Jeg. Hvorfor meg?
? Du ligner en nisse!
God jul til alle Færøyenes barn. Og til alle som holder av dem.
