Brú, bæði sum skald og yrkamann. Feðgar á ferð verður varpað um alt landið. Tað verða kulturell og litterer kyrrindi. Politiskt koma javnaðarmenn á odda og P. M. Dam, vinmaður Hans Jákups verður løgmaður

To kunstnere. Betydelige hver på sitt felt. Allsidige og kunnskapsrike. Jeg minnes en tredje. I en liten kystby i det sørvestlige Noreg kjente jeg for år tilbake en mentalt tilbakestående unggutt. Han visste

studieværelse. Jeg så en liten mann, som virket selvutslettende og sky. Ubetydelig. Jeg oppdaget noe annet. Et menneske gjennomlyst av åndskraft. Han var en stor mann i en liten kropp. Han stilte det første [...] Vinduene er gule flammer i gjenskinnet av en oppgående sol. Det sitter en fugl i vårt kjøkkenvindu. En liten fugl. Ikke imponerende som sulen. Ikke storslått som ørnen i den svimlende himmelflukt, eller farverik

havi altíð mett løgmann vera siðiligan, samarbeiðsvilligan og dámligan millum fólk, óansæð politiskan lit, men hetta seinasta árið sær tað út til, at onkur hevur tutlað honum í oyra, at hann skal royna at

ni niðriundir, aftur klikkir á kassan oman fyri rullivalmyndina, um hann ikki longu hevur (bláan) lit, síðan trýstir tú á tann vanliga ð-knappin á telduni, harnæst á innknappin ( = Enter) og at enda klikkir

og aldri avsluttet kamp for tilværelsen. Om slitet på en stenet jord og i en liten båt, som ga til livets udkomme, og lite mer enn det. Vi skuer utover det solfylte, blått sølvskimrende hav. Han beretter [...] sten et par meter borte. Den ser nysgjerrig spørrende på meg. Jeg tar et skritt mot den. Den gjør et lite hopp tilbake. Jeg går enda et skritt frem. Den foretar et nytt tilbakehop. Og blir sittende. Den smiler

til, tó ikki minni eg undrist, at tú gav mær vit og skil, tú gavst mær oyru og eygu at skyna ljóð og lit, tó skaparaverkið stóra ei skilir hitt bjartasta vit. Í mikla mannaskara, eg eri bert lítið fon, og

Tiltakið er fyri øll, siga fyrireikararnir, og tí er ikki neyðugt at hava hvørki limakort ella politiskan lit fyri at sleppa á Sandagerð at hugna sær leygarkvøldið.

Høvuðsliturin á teimum nýggju 50-krónuseðlunum er dustbláur, meðan teir gomlu hava ein klárari bláan lit. Tann nýggi seðilin er eisini ein sentimetur styttri enn tann gamli. Eitt koparprent av veðrahorni

framat tí, ið hann goymdi á kistubotninum. Ella er alt so einfalt? Uttan mun til metingar, meiningar, lit ella skónummar, so er veruleikin, at veruleikan kenna vit í dag bert frá fjølmiðlunum og teimum, ið