Willy R. Kastborg
Om kunst í tre og glass, om det store i en tilbakestående, og om noen stener langs en vei
I denn dag er været tåket grått. Det er mildt sildrende regn. I bilradioen hører jeg ensemblet fra »Hair« med »Let the sunshine in«. Jeg føyer fromt min bønn til det svingende kor. »Slipp solskinn inn«. Denne stund belønnes ingen av oss. Sandstranden nedenfor veien og havet utenfor forblir gjemt i det lavthengende skylag. Strand og hav er en grå entonig flate.
Jeg husker en annen dag med tindrende klart utsyn over den samme strand og det samme hav. Solen strålte uavbrutt forgyllende over sanden på Leynarstrand. Dens livgivende varme spredtes generøst over glade, lettkledte barn og voksne. Og dyr. En dansende hund som lekte med et barn. To små spjettende lam som solyre betraktet det hele på respektfull avstand.
Huset ovenfor stranden var engang en vanlig svensk typehus. Nå kjærlig omskapt til et særpreget levende hjem for Guðrið og Ole Jakob. Ole Jakob er brukskunstner. Med stort trykk på både bruk og kunst. Ole Jakob er treets mester. I hans formende hender blir røtter og deler av nedfalne og nedhuggede trær til unike og uforlignelige praktgjenstander. Forskjellige i farve og form. Like i utstrålende skjønnhet.
Ole Jakob sier.
? Jeg har forsøkt å leve med treets liv, og har åpnet meg for dets lengsel etter å tale gjennom den kunstneriske form. Jeg leter etter det snekkeren vraker. De forvridde årer og avvikende farvespill setter fantasien i sving. Den som finner syntesen av materiale og form, opplever en stor glede og tilfredsstillelse og lengsel etter å dele sin glede med andre.
I takene i våre stuer og soverom henger flere av hans vakre lamper. De to over spisebordet var før uforløste stykker av et tre i den gamle prestegårdshave i Kvivik. Usynlige og forlengst borte hvis ikke en seers øyne og en kunstners dyktighet hadde hentet dem frem.
På våre bord står andre lamper, lysestaker, boller og fat. På en vindusvegg henger i Guðriðs blå og hvite virkaðband Ole Jakobs kniv med dens udsøkte skaft og treslire.
Kunst til nytte, og umistelig daglig glede for oss selv og de som gjester vårt hus.
Jeg betrakter et annet hus. I Kirkjubøur. Et hus med en iboende sjel. Bygget av ham som bor i det. Av drivtømmer sanket langs strenderne her. Trær grodd i de dype skoger i Russland. Endt som hus i en treløs bygd ved det færøske hav. Tróndur Patursson er maleren, grafikeren og tegneren som i de senere år har skapt framragende kunst i og av glass. I fat, skulpturer, bilder, kirkevinduer, altertavler og lamper tryller ham frem lysets rikt utrolige farvespill i glassets flater og krumninger.
I Gøtu kirke finnes flere av hans glassmalerier. Blant dem altertavlen. Kirkerommet belyses av hans store glasslamper. De er blant Færøyenes mest ukjente og største turistattraksjoner. Intet sted sees noe lignende. De alene er en reise verd.
To kunstnere. Betydelige hver på sitt felt. Allsidige og kunnskapsrike.
Jeg minnes en tredje.
I en liten kystby i det sørvestlige Noreg kjente jeg for år tilbake en mentalt tilbakestående unggutt. Han visste intet. Han kunne intet av det vi andre kan. Ikke utføre den minste dagligdags handling. Et på alle vis totalt hjelpeløst menneske uten spor av tankens evne. Dette menneske rommet i seg en seer og en uvanlig kunstnerbegavelse. Hvor vi så en hvaltann og et horn av ben så han det usynlige vesen inne i tingene. Et dyr. En fugl. En sel. Med hammer og jern meislet han dem frem til de sto der for våre undrende øyne. Små og større fullendte kunstverk.
Han var den minste og største av oss. Den minste i det daglige liv. Den største i skapende gjerning. Han var kunstneren hvis kunst formidler en alltid fornyende og vedvarende glede hos andre.
Det er ikke gitt alle å skape den sjeldne, store og evige kunst. Det er forbeholdt de få. Skaperevnen finnes overalt. I alle. I han som gjør sine kniver i ben og sølv. I amatørmaleren, og skuespilleren på sin scene. I håndverkeren, og båtbyggeren i sitt nest. I henne som strikker, vever, syr og broderer. Ofte i uforglemmelige makeløse mønstre.
I deg.
Hvert barn eier skapergleden. Hvert barn har i seg fantasiens gave. Det indre øye som ser det usynlige i det synlige.
Det må fremelskes. Pleis og utvikles.
Et sted langs veien mellom Funningur og Funningsfjørður står en samling store stener. Jeg vet ikke hvem som fant på å plassere dem der. På den måte de er satt.
Jeg vet hva denne anonyme er.
En seer. Som ikke som vi andre bare så noen kraftige sten. Men så hva stenene er.
Skulpturer formet av naturen selv.
