hetta tilboð, so tók tú av upp á standandi fót. Tíðin á donsku sendistovuni í Ankara var fast prentað í minninum. So fast, at tá tú flutti í nýggja skrivstovu á Sosialinum, so gavst tú henni eyðkenda grøna

so var kosturin ikki tann mest sunni í London, og ofta var lættasta loysnin at keypa sær onkran “fast food” ella okkurt til mikroovnin. Men nú skuldi tað verða, tú ætlaði tær í gongd, eta sunnari og í

tydeligt bevis på. Jeg var flere gange på havnekontoret og drak kaffe, og der kom mange forbi. Det var en fast rytme for mit vedkommende, når jeg var i Færøerne, at jeg gik morgentur, som inkluderede et besøg [...] allersidste møde, var der kun os to. Vi kørte en tur til Gásadal med din bil. En ting kan jeg slå fast. Vi kom meget rundt om det hele, når vi mødtes. Der var rigtig megen nostalgi. En gang jeg var kommet

Oluf var prædikumaður. Hann bar ikki torskyldar meiningar fram um tað livandi orðið, men einkult, fast og djarft. Her kendi tú ongan iva og onga bivan um tað, sum sagt varð, men her var greið og rámandi

kirkju og á møti, og fekk hann har lagt grundarlagið undir sítt lív við virðum, sum hann trúfast helt fast um til tað seinasta. Fólkakirkjan og Heimamissiónin hoyrdu saman í hansara hugaheimi. Stóran áhuga

og storme rev mine fjedre. Jeg ville gerne i Guds natur med frihed spænt mine vinger, men sidder fast i mit snævre bur, det alle vegne mig tvinger. Jeg ville gerne fra højen sky udsendt de gladere sange;

slíkt hendan lagnudagin 6. februar 2024, fari eg ongantíð at gloyma. Henda syrgiliga vanlukka situr fast hjá okkum øllum føroyingum. Saknurin eftir tær er stórur, góði Heini. Eg havi hugsað leingi um at

ikki sum eina sjálvfylgju. Fyri sjey árum síðan misti tú beiggja tín í bilvanlukku, og hetta tók tær fast. Í øllum hesum hevði tú stóra umsorgan fyri foreldrunum hjá tær, ringdi ofta suður at vita, hvussu

ikki sum eina sjálvfylgju. Fyri sjey árum síðan misti tú beiggja tín í bilvanlukku, og hetta tók tær fast. Í øllum hesum hevði tú stóra umsorgan fyri foreldrunum hjá tær, ringdi ofta suður at vita, hvussu

Hanus hevði tey evni, at tað, hann eina ferð hevði hoyrt ella lært, tað mintist hann, og sat tað so fast, at hann kundi lættliga siga frá tí aftur, um tað so vóru fleiri ár seinni. Eg var boðin at vitja