Jeg ser henne bare i et glimt. Den eldre kvinnen som går forbi mitt vindu. En stor kvinne. En slitt, oppgitt holdning. Hun minner meg om noen. Hvem?
Plutselig husker jeg henne. Henter henne frem i erindringen.
Det er noen år etter krigens slutt. Hun sitter i en dyp komfortabel sofa i en hotellsalong i Stavanger. I rutemønstret ullkåpe i gult og brunt. Hun svøper kåpen tett om seg, som om hun fryser.
Jeg betrakter henne. Det dratte ansiktet. Det glansløse rødbrune hår. Den sammensunkne skikkelsen. Så skuffende annerledes enn bildene av henne. Scenens og filmens vakre, lysende stjerne. Europas ubestridte primadonna. Fetert og omsvermet.
Die Sara.
Sara Leander.
Jeg finner intet spor av henne.
Om knappe to timer skal hun stå på scenen. Møte det store, forventningsfulle publikum. Er det dette de vil få se og høre?
En trett gammel dame. En fortid.
Hun sier.
? På scenen lever jeg. Der er jeg uten alder.
Hun forteller. Om en ung svensk pike som erobret verden. Om suksessenes endeløse rekke. Om krigens år i Tyskland. Om nazikoryfeene. Hitlers, Gørings og Goebels grenseløse beundring (hører jeg et snev av forakt i hennes stemme da hun omtaler dem?)
Hun beretter om årene etter krigen. Om hatske utfall fra landsmenn og andre. Stemplet som medløper og nazist. Om utfrysning og boycott. Om oppreisning og nye triumfer...
? Jeg har erfart alt. Gleder og sorger. Seire og nederlag. Jeg har stått på den høyeste tinde, og er dratt ned i de dypeste daler.
Hun smiler ...
? Kom til min forestilling. Da er jeg igjen på den høyeste tinde.
Jeg sitter i teatersalen. Jeg opplever underet. Hun står der. I lyssirkelen fra en kraftig spotlight. Primadonnaen. Die Sara. Høyreist. Flott. Vakker. I beregnet kontrast til det flammende røde hår er en fotsid hvit pelskåpe drapert over hennes nakne skuldre. Paljettkjolen glitrer i sølv og gull.
Hennes utstråling er magisk. Med sitt blotte nærvær favner hun inn scene og publikum.
Det går et sus gjennom salen da hun begynner å synge. Den er der ennu. Den dype, sløret sensuelle røst som ingen har maken til.
»Vill ni se en stjärne. Se på mig«.
I sang etter sang trollbinder hun oss.
Den største. Den eneste. Den siste Diva.
Hun går frem til rampen. Hun synger til de mange unge på de bakerste benkerader. En sang om å eldes. Bli gammel. Om at ethvert menneske i alle sine aldre oppnår sine lykkelige øyeblikk. Som hun. Her. Nu.
»Jag är så glad att jeg inte längre är ung«.
Tankene sviver videre i fortiden. Til det ene og det annet menneske jeg har møtt og kjent. Som den lille, spinkle mann i huset ytterst i havgapet i det vestlige Norge. En sky selvutslettende mann. Omgitt av sine roser, sine kaktuser og sin Bach. Få kjenner som ham livets dype daler. I årtier hånet, utskjelt og latterliggjort. Hans komposisjoner møtte raseri, motstand og dødeliggjørende kritikk. Ingen ville spille hans musik. Ingen ville høre den.
Nu har han seiret. Verdens fremste orkestre og solister oppfører hans verk. Kritikerne hyller ham som en av musikkens store nyskapere. En gigant.
Hans navn. Fartein Valen.
Jeg spør ham.
? Hva tenker du i dag om alle de som med harde og grusomme ord avviste din musikk?
Han sier lavt. Med uslukkelig indre styrke.
? Det samme som alltid før. Jeg ber frelserens bønn. »Tilgi dem fader, for de vet ikke hva de gjør.«
Sara Leander. Fartein Valen. Den første søkte rampelyset og publikumsbruset. Den annen ensomheten og stillheten. Begge opplevet i sine alderdoms år noen av livets lykkestunder.
Å bli gammel er ikke en tragedie. Det betyr nye muligheter. Nye seire. Nye lykkelige tider.
I mitt indre øre hører jeg Sara synge. Ennu en gang.
»Jeg är så glad att jeg inte längre är ung«.
