Torunn Mo
Informasjon og samfunnskontakt
Phillips Norway
Færøyene. Et land som gir assosiasjoner til navn og steder fra vikingenes tidsalder. Det er underlig å tenke på at de la ut fra Norge med sine skip og gikk i land på Kirkjubøur.
Selv kommer vi luftveien fra Stavanger via Kastrup. Vi flyr over Kattegat og inn over norske fjorder. Langt under oss ser vi Tananger, der vi jobber og bor. Så svinger vi utover Nordsjøen i retning øyene i vest. Riktignok to uker for seint til å kunne overvære landskampen mellom Færøyene og Slovenia, men dog. Og vi, det er to skribenter fra informasjonsavdelingen i Phillips Petroleum i Norge. Færøyene har foretatt sine første konsesjonstildelinger, og Phillips Petroleum UK har fått eierandeler i to lisenser. Den nære kulturelle og historiske forbindelsen mellom øyriket og Norge gjør at vi har lyst å skrive om dette øyriket og presentere det for Phillips-magasinets lesere.
På de færøyiske veiene går det fort. Veinettet synes godt utbygd, og standarden er god. Mon tro hva de skal rekke, alle de som suser forbi? Svaret er: Ferja mellom Vestmanna og Oyargjógv. Ferjeleier vet vi alt om, etter å ha trafikert vestlandskysten fra Stavanger og nordover i mange år. Dette er dog en av de mer spartanske, oppdager vi da ferja legger fra kai uten at vi kommer med. Vi er i godt selskap ? det er mange bak oss. Vi er glad det ble plass til oss på neste avgang.
Det føles hjemmekjent. Det er tåke, det regner, det er skumring, og vi kjører over et landskap som kunne vært på høyfjellet i Norge. Grønne lier og mørkt vann. Likevel er det noe fremmed over det. Og havet er så nært.
Så er det Tórshavn. En liten og tett småby der en raskt får oversikt over lokalitetene. Her er lite høyhus og prangende bygninger. Snarere et sentrum som tydelig er opprettet for mindre trafikk enn dagens. Vi er på jobb, men innimellom prøver vi å være turister. Vi er i gårdsrommet på Tinganes. Vi rusler i de trange smugene i det som er Tórshavns eldste bebyggelse. Så mange fine detaljer å hvile øynene på. Men noen steder er det »bare se, men ikke røre«: Heimastrikka jakker og gensere til 4000-5000 kroner er ikke for våre lommebøker. Så kaldt er det dog ikke på norskekysten!
Vi drar til Kirkjubøur for å treffe brødrene Tróndur og Páll Paturson. Her sitter tradisjonene i veggene. Vi får et innblikk i både nåtidens kunstneriske uttrykk og i det historiske bakteppet for forbindelsene mellom Norge og Færøyene.
Fra vår barndom kan vi huske hvalbiff ? det var hverdagsmat langs kysten også i Norge. Tørket hvalkjøtt har vi imidlertid aldri smakt før, og det var interessant. I hvert fall var det spesielt ? for oss. Og når vi først var på øya, måtte vi også prøve lundefugl, fint og enkelt tilberedt på Hotel Hafnia. En uvant smak også det, men ganske godt. Hvalspekk, derimot, må vel være for spesielt interesserte, selv om det ble servert med tilbehør?
Hva er likt og hva er forskjellig? Vi har sett noen likhetstrekk med Norge, og vi har sett mange forskjeller. Det som sitter sterkest igjen, er språket og naturen. Likhetstrekkene er mange med vårt eget språk. Det er da heller ikke unaturlig med tanke på de sterke for-bindelsene som fantes fra vikingtiden. Når vi samtidig vet at det færøyiske skriftspråket er tuftet på sang ? og kvedetradisjoner fra århundrer tilbake, er det ikke så rart at vi på sett og vis føler oss hjemme, språklig sett. Vi forstår litt når vi leser Sosialurin og Dimmalætting. Talespråket er verre. Det er færøyingenes danskkunnskaper som gjør at vi kan forstå dem.
Vi ankom øyriket med åpent sinn og med avtaleboken full for de to dagene vi skulle være der. På forhånd hadde vi kontakt med informasjonsansvarlig i Oljemálarstyrid, Susanna Sørensen. Gjennom henne fikk vi kontakt med en rekke personer og mange nyttige tips. Hvordan færøyingene ser på seg selv som en mulig framtidig oljenasjon? Nøktern optimisme er det vi sitter igjen med. På den ene side vil en slik situasjon gi landet store muligheter. På den annen side vil landet bli stilt overfor store utfordringer. Færøyene er et lite land, og det synes å være en utbredt oppfatning at dette både er en fordel og et handicap. Samtidig ble det lagt vekt på behovet for og ønske om erfaringsutveksling med sine oljeproduserende naboer Storbritannia og Norge. Og det ble understreket at ingenting er sikkert før det faktisk foreligger et funn!
Det fantes ingen nåde for godtroende nordmenn som ikke var oppmerksom på klokkeskiven på bilens frontrute. Vår »synd« på Færøyene kostet oss 200 kroner til parkeringsselskapet. På Vágar lufthavn gjorde vi opp for oss. Det var derfor med god samvittighet vi sjekket inn vår bagasje og forlot det spennende øyriket ? noen kroner fattigere, men mange og positive inntrykk rikere.
