Det rører ved hjertet når flyvertinnen sier disse ordene når vi lander på Vagar. For selv om de blir fremført på færøysk og nok er ment for de færøyske passasjerene, føler jeg også at de passer for meg. For Færøyene er mitt andre hjem.
Mor reiste i sin ungdom fra Glyvrar til Norge for å studere. Der traff hun far og de bodde i Norge alle sine år. Men jeg reiste til Færøyene hver sommer for å besøke omma og abbi og mine øvrige slektninger. Nå er det mange år siden omma og abbi gikk bort og det samme har dessverre mine foreldre også gjort. Jeg har dessuten mistet alle mine onkler og tanter på Færøyene bortsett fra én: Tante Begga. Hun fyller 70 år i disse dager, og når det i tillegg sammenfalt med den totale solformørkelsen var valget enkelt: Jeg måtte hjem til Færøyene!
Jeg bor i Oslo og tok SAS-fly fra Oslo til Bergen og skulle deretter med Atlantic Airways fra Bergen til Færøyene. Jeg hadde 50 minutter i Bergen til å bytte fly. God tid, tenkte jeg, siden jeg kun reiser med håndbagasje. Jeg fikk bange anelser på Gardermoen: SAS-flyet var forsinket pga tåke. Det ville lande i Bergen ti minutter etter at flyet til Færøyene skulle gå. Jeg ringte til Katrin som skulle hente meg på Vagar og ba henne snakke med Atlantic Airways på flyplassen. «Be dem vente på meg,» var min innstendige bønn. Det skulle vise seg at vi var fire personer som kom med samme fly fra Oslo og som skulle videre til Færøyene. Jeg traff to av dem i Oslo – to færøyinger. Den ene arbeidet som lege i Oslo og pendlet ukentlig til Færøyene. Han brukte godt over 200.000 kroner i året på flybilletter hos Atlantic Airways! «Han er så god kunde at han venter de nok på,» tenkte jeg i mitt stille sinn.
Det skulle vise seg at flyet ble ytterligere forsinket. Nå ville det lande hele 45 minutter for sent til at vi kunne nå flyet til Færøyene. Vi ble mer og mer desperate. Vi ville jo alle så gjerne oppleve solformørkelsen dagen etter. Vi fikk byttet setene og satte oss på første rad slik at vi raskt kunne løpe til Færøyene-flyet i Bergen. Vi kikket spent ut av vinduet da vi landet i Bergen. Der stod flyet! Selvsagt ventet de på oss. De visste nok at det betydde svært mye for oss å komme til Færøyene for å se på solformørkelsen dagen etter. Det er jo 204 år til neste gang og innen da vil vi nok alle oppleve en evig solformørkelse...
Plutselig sankt hjertet i brystet. På haleroret stod ikke Atlantic Airways logoen, men Widerøes logo. Vi sprang ut av flyet og fikk da raskt de triste nyhetene: Flyet til Færøyene hadde dratt for omlag 30 minutter siden! For en skuffelse! De hadde ventet på noen andre passasjerer, men ikke på oss. Flyet skulle ingen andre steder enn til Vagar og det var ingen andre grunner til ikke å vente på oss enn at kapteinen rett og slett syntes det var for lenge å vente en ekstra halvtime på sine fire siste passasjerer. En hvilken som helst annen dag hadde det vært greit, men nå gikk vi glipp av solformørkelsen. Det visste helt sikkert også kapteinen da han besluttet å reise fra oss, men det betydde tydeligvis ikke nok for ham. Men det er kanskje ikke mer enn forventet. Når man har monopol på flyreisene til Færøyene slik Atlantic Airways har, kan man gjøre slikt uten at det får følger. For passasjerene har jo ingen andre flyselskap å velge imellom. Det var rett og slett elendig kundeservice å reise fra oss!
Dermed ble det overnatting i Bergen, fly til København neste morgen og så fly til Færøyene senere på dagen. SAS booket om billettene for meg og ordnet hotell. Jeg hadde bestilt reise fra Oslo til Færøyene i ett og fikk ombookingen dekket. For de to andre færøyingene jeg traff, var situasjonen verre. Hotellet kostet kr 1800 og flybillettene nesten kr 7000 som de måtte betale fra egen lomme!
Da flyet landet på Vagar på ettermiddagen neste dag, skrøt kapteinen av naturfenomenet som han hadde opplevd tidligere på dagen. «Det var en helt fantastisk opplevelse og et minne for livet å oppleve solformørkelsen på Vagar i morges,» fortalte han ivrig. Det snøret seg i brystet av sinne. Var det kanskje samme pilot som hadde besluttet å reise fra oss i Bergen dagen før?
Jeg har bestemt meg for å reise til USA i august 2017 for å oppleve en total solformørkelse siden jeg gikk glipp av denne på Færøyene.Jeg har dessuten besluttet meg for aldri mer å reise med Atlantic Airways uten at mitt eneste andre valg er å svømme til Færøyene. Jeg kommer nok alltid til å føle at Færøyene er mitt andre hjem, men når jeg hører flyvertinnen uttale ordene «vælkomin heim» i framtiden, vil mine gledesfølelser dessverre også være blandet med sinne og skuffelse. For jeg vil tenke på den færøyske flykapteinen som valgte å reise fra oss i Bergen dagen før solformørkelsen.
Men den andre «verdensbegivenheten» fikk jeg heldigvis med meg: Gratulerer med 70-årsdagen, kjære tante Begga!
