Arnt Even Bøe,
journalist i Stavanger Aftenblad
Norsk oljepolitikk har i alle år gått ut på å tilføre eierne av ressursene, det norske folk, størst mulig andel av verdiene i havbunnen. Det har vært en todelt suksess. Vi har aldri vært rikere - og mer misfornøyde enn nå.
Middelet har vært å bygge opp best mulig egen oljekompetanse over hele spekteret. Det har blant annet resultert i to delstatlige oljeselskap, Statoil (82 pst.) og Norsk Hydro (43). (Private Saga ble for lite til å stå imot oljeprisfallet for et par år siden, og ble slukt av Hydro.) Statoil er blitt et internasjonalt oljeselskap med rundt 14.000 ansatte i over 20 land.
Statens oljegull
Størst av alle er det direkte helstatlige og nyetablerte selskapet Petoro (tidligere SDØE ? statens direkte økonomiske engasjement). Det sitter i nesten alle oljelisensene på norsk sokkel og forvalter nærmere 40 prosent av de totale olje og gassreservene på statens vegne. Verdien av dette ligger på rundt på 500-550 milliarder kroner, avhengig av oljeprisen og dollarkursen - selvfølgelig. Dette fører statlige Petoro (olje-gull) opp blant verdens 4-6 største oljeselskap når det gjelder reserver. I fjor gikk det nærmere 100 milliarder kroner fra Petoros eierandeler og rett inn i den norske statskassen. Puh.
80.000 i oljå
I tillegg til oljeselskapene er det bygd opp en sterk leverandørindustri over et bredt spekter, fra små smarte inovasjonsbedrifter til offshoreverftene i Kværner og Aker Maritime med flere tusen ansatte. Til sammen arbeider 70-80.000 nordmenn i direkte tilknytning til oljevirksomheten. Svært ofte spennende og godt lønte jobber med mange frynsegoder.
Alle milliardene
Lille julaften i år er det 32 år siden Ekofisk, det første norske oljefeltet, ble funnet. Siden den gang har nesten alle de store oljeselskapene etablert seg i Norge. I fjor sopte den norske stat inn 92 milliarder kroner i skatt fra disse selskapene, som beskattes med 78 prosent (noe som gir gode fradragsmuligheter). Selskapsskatten tilsvarer rundt 20.000 kroner per nordmann (nærmere to millioner per færøying). I tillegg til skattepengene og kontantstrømmen fra Petoro, håver staten også inn utbytte fra Statoil og Hydro. Puh....
12 mill. hver
Ola nordmann tjener nå så mye på oljevirksomheten at pengene ikke lenger kan brukes, innenlands fordi økonomene truer med superinflasjon og nedlegging av eksportrettede arbeidsplasser i fleng. Det er også enighet om at også kommende generasjoner skal få sin del av petroleumsformuen. Derfor vil den gjeldfrie norske stat snart ha godt over 500 milliarder kroner stående i utenlandske verdipapirer og aksjer. Det er rundt 120.000 kroner per nordmann. Om denne oljeformuen var Færøyenes, ville hver og en av dere representert en formue på 12 millioner kroner i utenlandske verdipapirer. Verre kan det nesten ikke bli.
100 år til
Dersom Amerada Hess nu har funnet et drivværdig olje- eller gassfelt på den tredje boringen på færøysk sokkel, er det meget specielt. I den norske delen av Nordsjøen ble det boret over 30 i løpet av tre år før det historiske Ekofisk-funnet. Siden har Norge bygd seg opp til å bli verdens neste største eksportør av olje ved hjelp av godt over 2000 hull i sokkelbunnen. Mange land produserer mer, men siden Norge bruker så lite selv, holder en eksport på rundt tre millioner fat, (477 millioner liter) til tredje etter Saudi-Arabia og Russland. Og fortsatt kan Norge ifølge ekspertene produsere olje i 50 år og gass i 100. Det er nesten ikke til å holde ut.
Hva med fisken?
I den norske delen av Barentshavet brukte oljeselskapene langt over 10 milliarder kroner på mer enn 50 brønner, før de fant oljefeltet Goliat. Nå vil den norske regjeringen ha nye miljøutredninger før det italienske operatørselskapet Agip eventuelt får bygge ut feltet og sette det i produksjon. Blant annet fordi forskere ved Havforskningsintituttet har funnet ut at såkalt produsert vann, vann som er skilt ut fra oljen og gassen i brønnstrømmen, skader fisken. Dette vannet inneholder ørsmå forekomster olje og pumpes ut i havet i store mengder. (Fra gamle felt kommer det mye mer produsert vann enn olje, og totalt i Norge slippes det ut over 120 millioner kubikkmeter produsert vann (over 750 millioner fat) vann i år.
Feminin hannfisk
Laboratorieforsøk har vist at de såkalte alkyfenolene i det produserte vannet kan mistenkes for å ha samme virkninger som det kvinnelige kjønnshormonet østrogen og kan bidra til å påvirke reproduksjonen hos fisk. Resultat kan bli hunnfisk som gir mindre rogn og hannfisk med hunnfisk-proteiner. Hva skjer da med reproduksjonen?
Før den endelige rapporten gis ut, strides ulike forskergrupper og oljeindustrien om hvor alarmerende dette er. Ankepunktene er at fisken i havet ikke er stasjonær og at den derfor heller ikke utsettes for så sterke konsentrasjoner over så lang tid som i laboratorieforsøkene.
Vellykket, men
Jeg har levd i dette landet alle mine i 53 år. Og jeg vet at oljå har endret Norge dramatisk. Det har vært en ønsket, og i økonomisk sammenheng svært så vellykket forandring. Vi rangeres som ett av klodens aller rikeste og «beste» land å bo i. Men målt ut fra den generelle norske sutring og klaging får rikdommen oss bare til å være enda mer uforstående til at eldreomsorgen svikter, at sykehuskøene vokser og skolene forfaller. Og det er kanskje her det største problemet ligger: Det kommer verken helsepersonell, lærere eller lykke opp av oljebrønnene. Men forventninger. Puh.
Fordi det skjer noe med et folk som er så rikt at det bare kan bruke brøkdeler av si enorme formue. Det blir verken gladere eller mer lykkelig, antakelig bare mer egoistisk og misfornøyd.
Derfor blir det spennende å se hvorledes det går med oljeleterne på færøysk sokkel. Får håpe de ikke finner for mye. For færøyingenes egen del. Kloden trenger ikke flere blåøyde og misfornøyde oljesjeiker.
